fredag 23. september 2016

Alternativ A - norsk som litteratur- og kulturfag

Litteraturen i norskfaget

Literacy er et begrep som er blitt mer og mer aktuelt, og er etter hvert blitt en del av debatten som omhandler norskfaget. Vi kan gjerne si at norskfaget har begynt å ta form som et literacyfag, men samtidig ser vi at noen bekymrer seg over måten dette blir gjort på. For eksempel ser vi debatter om at litteratur som har vært svært sentral i tidligere læreplan L97 i dagens læreplan LK06 er tatt bort, noe som for noen betyr at litteraturens rolle i norskfaget er truet.

Som du kanskje skjønner vil dette blogginnlegget omhandle litteraturens rolle i dagens og morgendagens norskfag. Da literacy vil være et gjeldende begrep i resten av teksten, vil jeg først prøve og forklare dette. Begrepet literacy har ennå ikke fått en fast definisjon, men likevel er det flere som har prøvd seg. Unesco definerer for eksempel begrepet slik:

Literacy is the ability to identify, understand, create, communicate, compute and use printed and written materials associated with varying context. Literacy involves a continuum of learning to enable an individual to achieve his og her goals, to develop his or her knowledge and potential, and to participate fully in the wider society (Penne, 2013: 44-45).

For å oppnå literacy må man dermed ha en viss kjennskap til litteratur. I norskfaget er litteratur uunngåelig. LK06 deler norskfaget opp i tre hovedområder; muntlig kommunikasjon, skriftlig kommunikasjon, og språk, litteratur og kultur. I det tredje hovedområdet ser vi dermed at elevene skal innom litteratur i løpet av undervisningen. Under dette hovedområdet finner vi blant annet mål som sier at eleven skal kunne «presentere tema og uttrykksmåter i et utvalg sentrale samtidstekster og noen klassiske tekster i norsk litteratur» (Utdanningsdirektoratet, 2013). Ut ifra dette ser vi at litteraturen er en viktig del av norskfaget. I motsetning til denne formuleringen vet vi at det i L97 var utformet på en annen måte. Her var det ramset opp en liste med klassiske forfattere som for eksempel Knut Hamsun, Henrik Ibsen, Sigrid Undset og så videre. Vi ser dermed at L97 inneholdt fastslåtte forfattere som elevene skulle innom, noe som er tatt bort i LK06 og som gir læreren et friere spillerom for hvilke verk og forfattere elevene skal gjennom. Denne endrede formuleringen av mål til litteraturen i læreplanen får enkelte til å bekymre seg for litteraturens rolle i norskfaget, og da kanskje spesielt rollen til den klassiske litteraturen.

En som viser bekymring ovenfor den nye formuleringen i LK06 er Gudmund Hernes. I sitt essay i Morgenbladet uttrykker han at norskfaget er truet, og at det har skjedd en radikal dreining bort fra litteratur og over mot «tekster» (Hernes, 2016). Han mener at den nye formuleringen vil gjøre at elevene leser mindre klassisk litteratur og viser en skepsis til at norsklærerne er i stand til å være enige om hvilke tekster elevene skal lese. I dette innlegget kommer også Hernes med en definisjon av literacy: «literacy er allmennkunnskap: Det du trenger å vite for å skjønne og samhandle» (ibid.).

Til Hernes sitt essay kommer Kjell Lars Berge med et motsvar. Han mener at Hernes viser manglende kunnskaper om hvordan norskfaget har utviklet seg. Hernes, som uttrykker at norskfaget har dreidd seg bort fra litteratur, har ifølge Berge misforstått. Berge skriver at elevene likevel leser klassisk skjønnlitteratur, og at endringen bare har gitt norsklærerne tillit til å selv velge kvalitetslitteratur (Berge, 2016). Han mener altså at litteraturen ikke forsvinner selv om forfatterne er tatt bort fra læreplanmålene, og er positiv til denne utviklingen. Lærerne er, ifølge Berge, enige om hvilke tekster elevene bør ha lest (Hernes, 2016).

At Hernes viser bekymring for dagens og morgendagens norskfag er forståelig, da det kanskje kan virke skremmende å fjerne forfatterlisten fra L97. Selv om norsklærerne ifølge Berge er enige om tekstene elevene skal lese, er det likevel en slags uvisshet om hvor samkjørte de egentlig er. Hernes uttrykker også at det ikke er enkelt for de andre å finne ut hvilke tekster lærerne er enige om. Under formål i læreplanen i norsk ser vi også blant annet at «norsk er et sentralt fag for kulturforståelse, kommunikasjon, dannelse og identitetsutvikling» (Utdanningsdirektoratet, 2013). Dette gjør at litteratur knyttes til danningsbegrepet; elevene må lese en viss litteratur for å bli «dannet» i det norske samfunnet. Dette har dermed en naturlig tilknytning til begrepet literacy. Om elevene skal kunne delta fullt og helt i samfunnet må de oppnå en slags literacy gjennom å ha lest klassisk og moderne litteratur. Hernes' skepsis til at norsklærerne er i stand til å være enige om hvilke tekster elevene skal lese er slik sett forståelig. Uten forfatterlisten, kan man da skape den samme literacyen hos alle elevene og på samme måte forme dem til dannede samfunnsborgere? Om vi går tilbake til Hernes' mening om dreiningen bort fra litteratur i norskfaget, ser vi at Sylvie Penne viser en enighet med ham. Hun skriver at litteraturlesing og litteraturundervisning har vært en sentral del av de nordiske morsmålsfagene, men at det ikke lenger er slik ettersom litteraturen stadig må vike for andre sentrale mål i norskfaget (2013: 42). Altså mener de begge at litteraturen har fått mindre plass i norskfaget. Dette kan skape en bekymring for elevenes danning og literacy.

Likevel har Berge et godt poeng ved å være positiv til forandringene som har skjedd i LK06. Fornyelsen av ført oss nærmere målet om literacy i norskfaget. Tekstkulturen er i dag svært annerledes enn tidligere, noe som gjør at flere ulike typer tekster vil være relevante. Tekstverdenen er mye større enn før, og man kan finne litteratur flere steder. Dette skaper selvsagt en utfordring i å holde seg til omtrent de samme tekstene som andre norsklærere for å få med elevene i et felles tekstsamfunn. At læreren nå har fått større tillit til å velge kvalitetslitteratur gjør at lærerne kan tilpasse litteraturen til dagens elever ut ifra det samfunnet vi i dag lever i. Hvilken litteratur som er viktig vil endre seg med tiden, og ved å fjerne forfatterlisten får lærerne større rom for å holde tritt med de tekstene som i dag er viktige og som skaper dagens literacy. Dette betyr ikke at elevene ikke skal lese klassisk litteratur, tvert imot, men at læreren kan velge ut den klassiske litteraturen som vil passe best innenfor literacyen i dagens samfunn.

At forfatterlisten er tatt bort i den nye læreplanen mener jeg at stort sett er positivt. Dette er både til fordel for elevene og lærerne. Lærerne får større frihet og tillit til å velge litteratur, og elevene får kanskje en litteraturundervisning som er mer tilpasset dem. Skjelbred og Veum skriver at literacy historisk sett har handlet om å få tilgang til samtidens dominerende tekstkultur og tekstene som er sentrale her, og mener at det også er slik i dag (2013: 14). Dermed kan det være til fordel at læreren står fritt til å velge litteratur selv, ettersom denne litteraturen fort kan endres i dagens tekstmangfoldige samfunn. Det at tekstene tilpasses elevene i samtiden kan dermed kobles til literacybegrepet og deretter til danningsbegrepet. Litteraturen blir bestemt ut ifra at den skal passe elevene og få dem inn i dagens tekstsamfunn, noe som deretter hjelper elevene et stykke på veien til å kunne bli sett på som dannet i dagens samfunn. 

Når det er snakk om litteraturens rolle i dagens og morgendagens norskfag vil jeg også på sett og vis støtte meg til Hernes. Selv om Hernes skriver at det blir mindre lesing av litteratur i LK06 er ikke dette nødvendigvis realiteten. Likevel mener jeg at det kan ligge noe i det han sier, og da spesielt knyttet til klassisk litteratur. Under min skolegang under LK06 opplevde jeg liten grad av fokus på å lese tradisjonell litteratur i sin helhet. Min første lesing av et helt klassisk verk ble gjort etter videregående opplæring. Jeg sier ikke at det ikke var fokus på klassisk litteratur under skolegangen, men jeg ser at det i løpet av disse årene ikke ble tid til å lese et helt skjønnlitterært verk av en av de klassiske forfatterne nevnt i L97. Kanskje på grunn av de mange målene man skal gjennom i løpet av norskfaget ble denne typen litteratur lest som utdrag etterfulgt av oppgaver knytt til teksten. Jeg sier heller ikke at læreplanen var bedre før, men heller at det kanskje kan se ut til at litteraturens rolle har blitt noe forminsket i norskfaget i dag, noe jeg har vist til at Penne også støtter. I tillegg skriver Penne at det stadig er flere elever som begynner på videregående skole uten å ha lest en hel skjønnlitterær bok (2013: 42). I min sammenheng stemmer ikke dette helt, men om man tenker på bøker av klassiske forfattere kan jeg stille meg opp som en av disse elevene. Kanskje har LK06 gjort det lettere å sette større fokus på mer moderne litteratur. Men dette er ikke nødvendigvis negativt. Kanskje er denne retningen positiv og i tråd med samfunnets literacy.


Litteraturliste

4 kommentarer:

  1. Hei Frida :)
    Du har skrevet et meget godt innlegg, men det er noen setninger som kan virke litt uklare. Les teksten høyt for deg selv når du leser neste korrektur så blir det her kjempebra. Kildehenvisning ser meget ryddig ut, dog jeg ønsker meg en referanse til L97 når du snakker om endret ordlyd iht. litteraturen i norskfaget. :)

    PÅ designet savner jeg litt bilder (kanskje et av Hernes der han er nevnt) for å bryte opp litt i teksten og utnytte bloggens potensiale til å kunne bryte opp ren skrifttekst og gi leseren litt pause og for å vise frem noe sentralt/noen sentrale personer. :-)

    SvarSlett
  2. Hei Frida!

    Ferdighetsnivå:
    Jeg synes det drøftes godt i oppgaven. I første halvdel av blogginnlegget bruker du pensumlitteraturen, presenterer hva avisinnleggene du har valgt ut handler om og framstiller saken, før du går over i egne refleksjoner hvor du bruker egne erfaringer og pensumlitteratur til å støtte dine argumenter. Dette synes jeg funker godt. Jeg liker også at du fokuserer på avisinnleggene til Hernes og Berge, da de har motsatt syn, og du får da presentert to forskjellige perspektiv.

    Mottakerbevisshet:
    Jeg synes den er godt tilpasset en eventuell leser. Den hverken overvurderer eller undervurderer leseren. Det er en god tekst du har skrevet :-)

    SvarSlett
  3. Hei Frida!
    Relevans:
    Du svarer absolutt på oppgaven! Alt som kreves i oppgaveformuleringen er med, og det ER mye: debatt, pensum, personlige synspunkt. Gratulerer!!

    Kunnskapsnivå:
    Jeg synes du har med relevant informasjon: du presenterer begge sider av "saken", i tillegg til at du kobler avisartiklene videre opp mot pensumtekster. Kanskje du kunne ha tatt med en teori (eks Penne) som underbygger at L97 (i norskfaget) er koblet opp mot literacy? Altså hvor viktig det er å lese skjønnlitteratur, for å få tilgang til tekstsamfunnet, lære seg å se noe fra et annet perspektiv osv. Det er dette jeg prøver (!) å forklare i min tekst.
    Du avslutter videre med at du ser begges synspunkt på saken, og tar ikke en spesiell stilling, noe som er helt greit, og fungerer ut i fra argumentene du tidligere har presentert. Ved å presentere begge sider av saken så godt styrker du også mottakerbevisstheten, man trenger ikke nødvendigvis å ha stor kjennskap til denne debatten, for å skjønne hva det dreier seg om.

    Det er med andre ord (Også Tiril og Filips) ikke så mye endringer som kreves av deg. Heldiggris!! Lykke til på eksamen :)

    SvarSlett
  4. Hei Frida!

    Du har gjort en grundig jobb med å sette leseren inn i debatten om norskfaget og litteraturen, og du fremmer også eget syn, som du baserer på både læreplan og faglitteratur. Dette er bra! Men det som er bra, kan også bli bedre.

    Fra starten av syns jeg det går litt langsomt frem, og dette skyldes delvis en litt omstendelig setningsstruktur (jf. Filips kommentar), delvis at du bruker plass på informasjon som like gjerne kan være underforstått (jf. f.eks. andre avsnitt). Dersom du strammer inn litt her, kan du frigjøre litt plass til heller å trekke inn enda mer faglitterær støtte. Du kan nyansere literacy-begrepet (i motsetning til Hernes), eller du kan bygge på litteraturdidaktikere og leseforskere som Blau, Kjelen eller Gourvennec, i tillegg til Penne.

    Apropos Penne: Er det egentlig helt korrekt å sette likhetstegn mellom hennes og Hernes' syn? Begge er bekymret for litteraturens svekkede stilling, det er sant, men Penne argumenterer vel ikke for en fastlagt kanon? Hennes bekymring er manglende fiksjonslesing, og det trenger man strengt tatt ikke lister med obligatoriske navn for å bedre.

    SvarSlett